Dette var en helt grei amatørdokumentar. Hadde lest en del om den på forhånd, og jeg hadde kanskje litt for høye forventninger. For jeg ble faktisk litt skuffet. Mer enn halvparten av filmen var lite mer enn sutring fra en bransje som gjerne vil skru tiden tilbake, og følgelig føltes den til tider like latterlig som propaganda-filmene platebransjen selv produserte for en tid tilbake og dermed svært lite nyttig.
Men de skal ha ros for at de i alle fall såvidt nevnte andre synspunkter i denne viktige samfunnsdebatten, og for at de avslutningsvis hintet om mulige løsninger for fremtiden.
Og jeg synes det var særdeles prisverdig at de pekte på at filmbransjen faktisk har blomstret i samarbeid med fildelerne, og at det kun er en arrogant musikk-bransje, som har brukt mer energi på å stemple barn og ungdom som forbrytere enn på å forsøke å finne nye forretningsmodeller, som har fått seg noe å tygge på. Dette har lenge vært kjent i bransjen, men er ofte noe man ikke skal snakke høyt om.
Jeg føler vi ofte glemmer at det kun er distribusjonsformen som er det nye i denne debatten. Behovet for en annen måte å skaffe seg musikk på har eksistert i flere tiår allerede. Og fordi platebransjen aldri har tilbudt sin kundemasse et fungerende alternativ til overprisede fysiske medium, så har også filosofien om at "Vi har ikke noe annet valg" eksistert hos hele det norske folk i snart 30 år. Jeg kan selv friskt minnes, på 80-tallet, at det da var nok at en i gata vår hadde kjøpt en kassett. Resten av gutta stilte da opp med to kassettspillere og kopierte denne over på sine blanke kassetter ved å trykke de to kassettspillerne mot hverandre og sitte musestille i rommet så ikke mikrofonen skulle plukke opp bakgrunnsstøy og ødelegge opptaket. Og jeg fikk min første såre bekreftelse på platebransjens kynisme og grådighet da jeg i ung alder vandret rundt i gangene på en av landets større radiostasjoner og lærte at disse var pålagt å gjøre ting som å snakke over sangene eller avslutte melodier midtveis slik at barn og unge ikke skulle kunne ta opp fullverdige melodier fra radioen. Det var selvfølgelig fryktelig naivt av meg å tro dette var tilfeldig frem til dette tidspunktet, men det var litt som å være barn og lære at julenissen ikke finnes når man forstod at setninger som "Vi gjør ikke dette for pengene, men fordi vi vil få musikken vår ut til folket" bare var populistisk vrøvl.
Motsetningsforholdet mellom platebransjens og deres kunder har vi altså hatt lenge. Det eneste nye er at vi, med denne nye teknologien, har gjort verden mindre og nå er hele verdens befolkning "vårt nabolag" :) Dermed er det færre som behøver å kjøpe det fysiske mediet, og selvfølgelig slår dette ut på salgstallene i mye større grad enn før.
Det har vært slik en skremmende mangel på nyanser i samfunnsdebatten, og det var kanskje derfor jeg følte det var spennende at noen nå laget denne dokumentaren. Når disse nyansene nå heller ikke kommer frem her så blir jeg fristet til å nevne i alle fall noen ytterst få.
Vi kan begynne med måten IFPI avfeier det faktum at en rekke brukere faktisk kjøper musikken de laster ned. Enhver som leser dette innlegget, og også engasjerer seg i denne problematikken vet at dette er sant. At IFPI presterer å vende et blindt øye til dette er nok et bevis på hvor langt vi er fra en løsning. I et samfunn hvor man ikke er tvunget til å kjøpe de ferdige produktene man før ble påpakket (Og jeg vil komme tilbake til dette i neste avsnitt), men har mulighet til å lytte fritt på et vidt spekter av musikk, har det vokst frem en underlig lojalitetsfølelse ovenfor artistene, og da særlig nye artister man får lov å føle man selv "oppdaget". Man vet artisten man lytter til er avhengig av platesalg for å få produksjonsselskapet til å finansiere en ny skive med dem.
Hvis man derfor for alvor faller for en artist, så kjøper man albumet i butikken. Og faktisk ikke bare det opprinnelige utgitte albumet. Nei, man svelger også villig alle nyutgivelsene plateselskapet etterhvert utgir for å melke ungdommen ytterligere. "Extended Edition", "Platinum Editon"...osv. Kall det hva du vil, men oppskriften er den samme. Ta den opprinnelige platen, legg på et spor til eller få en obskur DJ til å lage en remix en listehit og gi den samme platen ut igjen om noen måneder med et nytt coverbilde. Og som ekte fans så kjøper vi denne også, for å signalisere at "Ja, jeg behøvde ikke denne platen. Men hvis dere satser på denne artisten så vil jeg kjøpe det likevel".
Og for noen som faktisk elsker selve musikken midt opp i alt dette snakket om å grafse til seg kroner og ører, så synes jeg faktisk dette er ganske stilig å se.
En annen del av debatten man har forsømt er ulempene ved den gamle måten å distribuere musikk på. Tenk deg at du har et barn som "tjener" kr. 75-300 i uken i form av lommepenger og/eller småjobber som å kanskje stikke reklame i postkasser. Disse pengene skal rekke til lørdagsdigg, kinobesøk, fete klær, mobilutgifter osv. Si nå at vedkommende barn virkelig elsker musikk og tar seg råd til å bruke hele 25 % av sin "inntekt" på denne interessen. Vedkommende har nå råd til kanskje 2-3 CD'er i løpet av en måned. Dette er mikroskopisk sammenliknet med hvor mange artister som slipper plater i løpet av samme måned. Derfor kom man opp med ideen om samleplater som Absolute Music, McMusic, More Music etc. Her kunne man valgt å følge ungdommens interesse, og fylt disse kun med musikk som man visste ville appellere. I stedet setter man opp markedsøkonomiske retningslinjer som at platen må inneholde så og så mange prosent med norsk musikk og så og så mange prosent med nye artister man kanskje ønsker å skape blest om. Og på denne måten lar man en industri få ufattelig stor påvirkningsmakt over den kulturelle utviklingen til våre barn.
Jeg ønsker å fremheve at dette også har hatt en positiv bi-effekt i form av å løfte frem nye norske talenter som har modnet og etterhvert blitt gode musikere. Men det er å håne folks intelligens å påstå at dette var den primære motivasjonen bak dette. Her har man ønsket å først styre barns kjøpevaner ved å gi dem mer av det de ønsker på deres plate enn men kan finne på de individuelle artistenes plater, for så å utnytte dette til å drive aktiv markedsføring av sine egne produkter. Dette er kynisk, det er sterkt uheldig både for barnet og den kulturelle utviklingen i Norge generelt og det er et samfunnsproblem som denne teknologien faktisk har løst, uten at den berømmes for dette.
En tredje ting man gjerne ikke ønsker å snakke om er at denne nye teknologien faktisk fjerner mye av behovet for de store plateselskapene. Disse vil gjerne utgi seg for å være vugger hvor artister kan utfolde seg kreativt og utvikle seg, og at alt de gjør er basert på å beskytte artisten. Men dette er jo ikke riktig. Denne prosessen foregår i kjellere, industrilokaler og faktisk også ungdomsrom over det ganske land. Og det er artistene der man ser stor kommersiell verdi, og ikke nødvendigvis artistene som uttrykker seg på banebrytende nye måter og bidrar til en utvikling innen norsk samtidsmusikk, som signeres og får gi ut plate. Og med oppblomstringen av programvare som lar en selv redigere sin egen musikk profesjonelt så er plateselskapets eneste eksistensgrunnlag deres evne til å 1) distribuere musikken og 2) markedsføre artisten . Men med internett og fildeling kan musikken distribueres gratis, og interessen på MySpace og andre nettsteder hvor unge aspirerende musikker legger ut smakebiter av sine egne komposisjoner viser at "jungeltelegrafen" er et ganske kraftig markedsføringsorgan som bare styrkes av denne nye teknologien. Jeg synes derfor det kunne vært artig om man tidvis stilte spørsmålet i beste sendetid på rikskanalen "I et samfunn hvor artisten kan spre sitt åndsverk til konsumenten direkte, hva trenger de to partene lenger det dyre mellomleddet til ? "
Og som en parallell; En av Norges beste musikkgrupper, Gatas PArlament, sier i dokumentaren noe slikt som "Jeg vet ikke hvordan man skal få råd til dyre musikk-produksjoner om 10 år". Vel, la oss våge å spørre "Trenger vi slike ?" . Det er selvfølgelig gøy å laste ned den samme musikken som man daglig hører på radioen, men fildelingens store fortrinn er jo den frie distribusjonen av bootlegs fra artister du aldri har hørt om. Kvaliteten bærer kanskje ikke preg av at lydteknikere har finslepet musikken i studioet i flere måneder, men det er nettopp dette som gir musikken sin råe og ærlige karakter. Disse artistene er som artistene vi lærte om som barn, men senere fikk høre ikke fantes. Dette er faktisk artister som kun lager musikk for musikkens egen skyld, og kanskje de tjener litt ekstra ved å gjøre noen konserter et par uker ut av året. Men det er også alt. Gå til tannlegen din, plukk opp et hvilket som helst "Se og Hør" og sjekk hvordan de mest kommersielle norske artistene lever, og kom så å fortell meg at platebransjen sliter med sine inntekter på grunn av fildeling. Ja, det er vel nesten snart sånn at de ikke kan bygge hytter formet som sitt favoritt-instrument lenger ?
Det finnes fryktelig mange ytterligere punkter man bevisst eller ubevisst holder utenfor samfunnsdebatten rundt fri distribusjon av kulturmateriale. Men siden dette er et innlegg basert på denne dokumentaren ønsker jeg å peke på noen kraftige røde flagg som jeg håper sjokkerte og engasjerte alle som så den.
For denne samfunnsdebatten handler om langt mer enn norsk kultur og markedsproteksjonisme.
Det første var forsøket fra advokatfirmaet Simonsen på å omgå personvernslovgivningen i Norge ved å forsøke å lure/skremme fildelere til å angi seg selv da de bad ISP'er sende ut disse avskylige brevene til sine sluttbrukere. Det er skremmende nok å se noen, som har sverget på å vie sitt liv til en så nobel profesjon som advokatyrket, bli så forblindet av penger at de legger sin kopi av Norges Lover til side og finner heller frem en kopi av "1984". Men det ville være en grov undervurdering å tro dette kun er isolert til et enkelt advokatfirma. I Sverige tillater man nå plateselskapene innsyn i personsensitive opplysninger hos ISP'en din. I Norge er dette enn så lenge gudskjelov en mulighet som kun tilbys politi og påtalemyndighet etter svært strenge kriterier og rutiner. Og la et marked få innsyn i dine dypt private opplysninger...jeg gråter over overgrepene som skjer med våre naboer og ligger søvnløs når jeg tenker på at dette faktisk kan skje i Norge også. Våre
folkevalgte ved det ville være politisk selvmord å åpent støtte plateselskapene i deres korstog mot våre barn, men samtidig kan penger kjøpe deg fryktelig mange innflytelsesrike menn og kvinner som gjerne setter dine menneskerettigheter litt til side for å blidgjøre dem med dype lommer. Vær ikke så naiv at du tror det ikke en dag kan skje også i Norge. Og tro ikke at det er ufarlig. Tenk deg hvor mange fortrolige opplysninger du gir din internettleverandør. Tenk deg så at disse også lett kan gå steget videre å overvåke din bruk av linjen, slik plateselskapene her ønsker men som ISP'ene vegrer seg for å gjøre. Vi begynner med det første steget som er kampen mot disse farlige samfunnsfiendene som finnes på alle barnerom landet over. Som IFPI selv sier i dokumentaren, målgruppen man ønsker å
fokusere på er de i alderen 15-25 år. Disse er de med størst kjøpekraft fordi de under foreldrenes tak ikke har så mange andre utgifter. Men dette er BARN og unge i etableringsfasen. Vi kan jo leve i det samme utopiske shangrila'et som platebransjen og innbille oss at når tilstrekkelig mange foreldre blir gjeldsslaver fordi deres barn ønsket musikken på radioen med seg på ipod'en sin, så får vi et samfunn anno 1990 hvor alle må kjøpe plater til kr. 200,- pr. stk. igjen. Skjønt da er selvfølgelig monopolet reddet og det er tid for å tjene inn tapt inntekt, så da vil nok prisene raskt stige ytterligere. Men mens plateselskapene overvåker alle aspekter av din nettbruk vil det jo også være fristende å se hvordan denne informasjonen kan brukes ifm. markedsføring. Og dermed ville man begynne med målrettet reklamering av produkter på en skala man til nå kun har sett i science fiction filmer om samfunn som er ment å oppfattes som despotiske. Og hvis en bransje har tilgang til denne informasjonen vil selvfølgelig andre bransjer raskt hevde dette gir dem et konkurransefortrinn og kreve samme innsyn. Og kanskje det ikke vil være så attraktivt å la deg ha fortsatt tilgang til nettbutikker i utlandet som tilbyr platene til en billigere penge. Eller kanskje det finnes labels man vil utestenge fra det norske markedet i sin helhet.
Mange vil nå føle jeg drar resonnementet fryktelig langt, men jeg vil si at jeg for svært få år siden ikke kunne tenke meg en situasjon så ille som den nåværende heller. Vi lever i et samfunn av lover og regler, og våre personsensitive og konfidensielle opplysninger er beskyttet av streng lovgivning. Men nå gir Datatilsynet ut konsesjoner som tilbyr markedskreftene å overvåke vår nettbruk. Og for hva ? For å bevise at fildeling av åndsverkbeskyttet materiale eksisterer ? Nei, dette er kun et eksempel på økonomisk motivert overtramp av dine rettigheter.
Og det vil bli verre, før det blir bedre. Årsaken er kort og godt at vi er et land fylt av apatiske samfunnsborgere som daglig bombarderes av så mye lidelse og urettferdighet at vi ikke lenger engasjerer oss i noe. Bare så langt i 2009 alene har våre nyhetssendinger vist kraftige brudd på ytringsfriheten, pressens frihet og religionsfriheten. Og hva gjør vi ? Jo, vi går online, sakser sammen en morsom kommentar på saken og sender den til alle på jobben for felles forlystelse. Det finnes null tegn på genuint sinne over at den ene menneskerettigheten etter den andre tas bort fra oss, enten under preteksten av å "verne oss mot terroristene" (Som er blitt vår tids "Kommunistene") eller rett og slett basert på penger. Og våre folkevalgte ser denne apatien og tar seg ikke engang bryet med å skjule sine egentlige motiver lenger. Markedsproteksjonisme eksisterer i dag allerede i vårt landbruk, all norsk næring og alle områder som berører vår husholdning direkte eller indirekte. Og vi liker det selvfølgelig, men vi klager høylydt noen dager og aksepterer det.. Det blir derfor nærliggende i denne debatten å spørre deg: "Hva er prislappen for ditt personvern ?"
