forundring fryder

På vei hjem fra sju-elleve i natt, satte jeg ipoden min på shuffle all songs, endte opp med en låt av en gruppe som heter Pure Reason Revolution.

Nevnte gruppe har jeg ikke hørt en eneste gang siden for-fjor høst og jeg ble litt overrasket, nei snarere overrumplet av det jeg hørte.

Jeg vet ikke med dere som leser dette, men jeg har det ihvertfall sånn at musikk er periodedefinerende i mitt liv.

Gjerne da en to-tre grupper per periode som virkelig fanger stemningen og humøret mitt.

Dette gjør at når tilfeldigheter som i natt intreffer så blir jeg slynget tilbake i høsten-07-følelsen.

Dette byr på et par underfundigheter.

For eksempel er det veldig merkelig å plutselig bli konfrontert (riktignok av meg selv, men okke som) med problemer jeg løste for to år siden, eller plutselig bli forelsket i en jente jeg ikke har ofret en tanke siden den tiden.

I tillegg har jeg vært å finne i en sofakrok på møhlenpris de siste dagene, da jeg har vært hundesitter fordi hele den møhlenpris-baserte delen av familien min har søkt midlertidig tilflukt i varmere strøk og jeg ble sittende i mitt tidligere hjem, alene med Anton. Heldigvis fikk jeg til bursdagen av min far en ny bok.

"Kingdom of Fear" av Hunter S. Thompson er den morsomste, sykeste og beste boken noen sinne. kanskje med unntak av samme forfatters bok "Fear and Loathing in Las Vegas"?

"Kingdom of Fear" grenser til å være en selvbiografi basert på gonzo-journalistikk, og som "oppfinner" av gonzo-journalistikken gjør Thompson det selvfølgelig Jævlig Gøy å Lese.

Kjedet meg har jeg ihvertfall ikke gjort.

Antons flokk kommer hjem imorgen (ihvertfall noen av de)og fram til min søster kommer hjem fra Athen blir jeg å finne på St. Jacobs plass i hennes fortreffelige leilighet.

Jeg skal snart flytte ned igjen til min far på møhlenpris og må prøve å holde meg unna gamle stier, eller snarere blindveier.

Her er et låtene som frambringte disse skriveriene.

http://open.spotify.com/track/6eATcUBtnXJ7BZnFzOPbpP

http://open.spotify.com/track/6BCG5i956XfwJYGWcXQ5cR

Takk for meg.

Laos

Capello ftw

Fire in da sky!

Så fett ut.

Lol

Litt trøtt Pablo?

Pablo

Pablo er på besøk. Det er kos.

Sånn ser det ut fra der Jeg bor akkurat nå.

Kos

Bergen

Fint.

Ut

I dag skal jeg ut og drikke. det blir gøy! tjohooo!

her er masse bilder av Leet ting.. :) enjoy!

http://www.angelfire.com/sc/scottnz/1337.html

Dungen - Ta Det Lungt (å fy faen jeg gleder meg til Roskilde nå!)

Klokken er 04.24 og jeg har skrevet en slags gjennomgang av "Dungen" sitt album "Ta Det Lungt"

For ca. to timer siden satt jeg ute på altanen og chillet da jeg bestemte meg for å skrive ned på en måte hvordan låtene er. jeg vet ikke om noen andre enn meg får noe ut av det, men jeg bestemte meg nå for å skrive det ned uansett.

Så tenkte jeg, hvorfor ikke poste i bloggen, and here you go.

Nesten all musikken til Dungen ligger på Spotify.

Dungen har de siste to - tre månedene blitt mitt desiderte favorittband.

jeg hører knapt på noe annet fordi ingenting klarer å måle seg, and as such is, an obsession was born.

Gustav Ejstes - Lyrics, Music, Vocals, Guitar, Bass, Drums, Keyboards, Fiddle, Flute
Reine Fiske - Electric Guitar on tracks 1-5, 7, 8, 10, 11, and 13, Bass on tracks 5, 8, and 13, Percussion on track 10
Fredrik Björling - Drums on tracks 1 and 3, Percussion on track 8
Henrik Nilsson - Bass on tracks 1 and 3
Aron Hejdström - Saxophone on track 5
Lars-Olof Ejstes - Fiddle on tracks 4 and 10
Anna Karin Palm - Vocals on track 12
Tiaz Gustavsson - Percussion on track 10
Frew Elfineh Taha - Voice on track 5

(kopiert fra Wikipedia, så man vet hvem som spiller hva. legg merke til at ingen av de andre musikerne er med på låt 6, Ta Det Lungt)

Panda:

låten begynner med en liten intro, men fyrer løs med verset før det blir en altfor lang intro.

bass og piano samspillet i verset forteller nesten låten like mye som ordene som blir sunget.

sint og høyt roper Gustav Ejstes mens han erklærer sin kjærlighetsorg, og instrumentene følger aktivt.

etter en gjenntagelse av verset og refrenget går låten inn i en svevende nesten melankolsk gitar"solo" før refrenget sparkes opp et hakk og kjøres på ny "alla har det inte lika bra som du".

repeteres et par ganger og låten avsluttes med et typisk Dungen type uttrukket gitar+trommevirvel.

Gjør bort sig:

starter med et lekende gitarspill og en jævla kul basslinje, verset begynner og gitaren + bassen spiller nesten ut ordene og synger på en måte med ordene til Ejstes som et ekko.

refrenget hopper ut av ingensteds og gir deg et ømt spark i ballene før låten hopper videre i samme type gitarspill som i introen bare litt lenger, og ut i neste vers følger gitaren like lekende etter ordene før et nytt refreng igjen hopper ut fra buskene og vokalen blir trukket ut i en lang sti ned mot nytt vers satt til volumnivå 11.

ekko og romklang blir satt inn hardt på vokalen som dras ut i det psykedeliske over det bankende trommer og bass før det draaaaas ut i en morsom liten outro.

Festival:

FESTIVAL!!! needs no explanation!

Lystigste låten på platen, og også en av de beste feelgood låtene jeg har hørt i mitt liv.

kassegitarriff med en fet liten trommebeat i toppen og en bass i bunnen fører deg inn i det deilige avslappende refrenget hvor det kicker inn en gitar til etterhvert og holder en chill liten greie gående.

refrenget avsluttes med en liten greie fra kassegitaren og du blir trukket inn i den mer psykedeliske delen av togreisen til festivalen, tenk landskap etc!

Etter mellompartiet kommer refrenget, og med refrenget avsluttes festivalen med et skammelig fet og catchy melodilinje. liten outro på slutten med piano.

Du E för fin för mig:

låten begynner med det som skal vise seg å være refrenget bare gjort med fiolin spilt av ejstes selv, kicker inn med et koslig vandre i byen type feeling.

Et selvgranskende refreng glir inn med sørgelig fiolinspill i tillegg til kassegitar og klapping. blannede følelser kan man si.

klappingen og bassen går men fiolinen, vokalen og gitaren blir erstattet av piano og tverrfløyte greie som er jævla fet men litt vanskelig å forklare.

tverrfløyten hopper inn i verset som følger og Ejstes korer seg selv, noe han ofte gjør og det funker som faen.

fiolinen kickstarter refrenget og erstatter tverrfløyten utover i de kommende gjenntagelsene av refrenget, plutselig stopper det meste men gitaren går fortsatt men nesten helt monotont i en stund avbrutt av kun Ejstes sin stemme spøkelsesaktig over.

Dette avsluttes etter en drøye 30 sekunder med en JÆVLIG fet jamsession man skal lete lenge etter å finne en likemann til.

Ta Det Lungt:

Platens mesterverk!

Elgitaren og pianoet spiller en jævla stilig greie til å begynne med før verset kommer.

Bridgen til refrenget i utgave av en ufattelig stilig gitargreie fyrer løs refrengets vokallinje som banker inn rett etter " TA DET LUUUUUNGT" chill for faen.

Alle instrumentene på denne låten er spilt av Ejstes selv, og han beviser at han er en forbannet fet gitarist i de to kommende gitarsoloene, mer innovativ fyr skal man faen lete lenge etter.

han blander inn svenske folketoner i alt muligrart og får det til å høres ut som noe helt eget, noe jeg er blitt ganske overbevist om at det er.

låten virker slutt men like etter en heavy gitar-feed kommer en liten pianotune med noe prating og så hører man såvidt men stigende en saksofon eller to med en piano-backing.

etterhvert dupliseres pianoet og du blir trukket ut av låten som ut av en drøm.

Det du tänker i dag är du i morgon:

herlig instrumental, vanskelig å beskrive sånne helt.

Lejonet och Kulan:

nok en instrumental, men jeg skipper den alltid hvis jeg ikke er down på å komme i skummelt humør som du vil skjønner når du hører den. jævla skummel skog den låten der.

Bortglömd:

Et Depressivt mesterverk.

låten begynner med en følelse av lengsel etter noe, men samtidig litt sint der den braser frem som en jævlig fet liten bil på vei over fjellet. kjører over en bro før den stopper på pitstop og tar seg en velfortjent sigg, så aksellereres det videre ut i refrenget.

den driver videre med typiske fete basslinjer og et fett gitarspill som følger verset ut i neste refreng og fører ut i en solo/avsluttning som sier like mye som de deprimerende tankene til Ejstes.

Lipsill:

Lipsill oversatt til engelsk betyr "Crybaby"

Merkelig men kul liten sak av en låt, vanskelig å forklare den så veldig, men den er digg.

Om du vore en vakthund:

Nok en jævla stilig jamsession som er en fryd å høre på!

Tack ska ni ha:

Instrumental på noen og tredve sekunder, vakkert lite stykke musikk.

Sluta följa efter:

Platens epos kan man si.

Hele stemningen i låten er sliten og lei, den trekker avgårde med sitt budskap "Sluta f'ölja efter!"

bedre avsluttningspor er det lenge siden jeg har hørt, låten avsluttes med gitar, trommer, bass, og piano i full blomstring der de parer seg og føder perfeksjon.

"my cat died, and now i am about to sink into a great depression :<<<<< CRY MOAR!!

Jeg satt nede i stuen og hørte på min egen livshistorie; hvordan og hvorfor alt gikk galt og alt det der.

Jeg får veldig lyst å dele problemene mine med noen, men kommer på at jeg ikke har noen å dele alle problemene med, og det å skrive på bloggen sin om alle problemene sine er jo noe veldig mange driver med, men ikke jeg tenker jeg.

Jeg føler at jeg bør heve meg over alle som gjør slikt fordi jeg syns det er tåpelig å legge ut om seg selv på internett.

Alle disse problemene man kan lese om over alt er kanskje tåpelige eller patetiske kan man jo tenke, men problemer er de fremdeles.

Hvorfor skriver folk om problemene sine på blogger? håper de kanskje at noen der ute verden leser akkurat deres bloggpost og skriver tre-fire linjer med visdomsord som kommer til å forandre verden deres?

Jeg har ofte hatt lyst å dele alle mine problemer med "alle" som leser denne bloggen, men biter meg selv i tungen og tenker: nei, jeg har ingen tro på at å skrive om dette kommer til å hjelpe med noe, og det eneste jeg oppnår er å gi for mye innblikk i min hverdag og det jeg sliter med til folk som kanskje ikke har noe med det å gjør uansett.

Man blir sårbar av å dele for mye med for mange, men det er vel en form for ekshibisjonisme som driver folk til slikt.

Jeg tror ikke det kan gagne disse problem-bloggerne noe særlig å fortelle alt om seg selv rett og slett på grunn av internett brukeres vanvittige ondskap.

Som de fleste vet har jeg lenge vært en aktiv bruker av internetts fantastiske verden, og jeg har gjort en viktig observering; folk er onde som djevler når de kan holde seg anonyme!

(ikke prøv dere på slikt her, IPen blir logget her og jeg kan finne ut nøyaktig hvor du bor)

Dette er en av "skillsene" man etterhvert lærer seg av for mye sitting forann pcen, en veldig hjelpsom en vel og merke.

Jeg ønsker gjerne at andre mennesker skal delta og forstå hvordan jeg ser på verden, hvordan jeg oppfatter ting og hvorfor jeg oppfatter de på en slik måte.

Jeg føler som alle andre mennesker at på de tingene eller punktene om du vil, jeg føler meg sterk på, ja der har jeg noe nyttig å bidra med, jeg føler som alle andre at jeg kan gi innsikt i viktige ting til andre mennesker, men føler ofte at jeg mangler noen å dele alt med.

Derfor vil jeg fra nå av skrive litt mer på denne bloggen om ting jeg tenker på, men jeg vil prøve å holde meg unna mine egne personlige problemer, og heller ta opp mine tanker om mer sammfunnsrelaterte ting, ikke vet jeg helt hva enda, men slikt finner man jo ut i øyeblikket. Yo.

Kai-Arne kler seg for å provosere, for å skille seg ut, så hva vil han egentlig?

http://www.dagbladet.no/2009/05/25/magasinet/mobbing/skole/6351236/

Dagbladet hadde idag en artikkel om en fyr som heter Kai-Arne, som blir mobbet og er deprimert etc etc...

dette i seg selv er fryktelig, men hva er greien her? 

denne gutten på 14, kler seg i mørke klær, har langt svart hår og noe som ser ut som svartmetall t-skjorter... 

at noen blir mobbet for noe slikt er forkastelig, men Kai-Arne ser ikke ut til å tenkt gjennom situasjonen et sekund.

Han kler seg på en måte som han i likhet med alle andre skjønner at skiller han ut, og alle vet at slikt gir unge et påskudd til å mobbe. om han hadde kledd seg helt vanlig, kanskje han ikke hadde blitt mobbet så mye, kanskje han bare hadde vært en nobody, noe han tydeligvis ikke er fornøyd med. 

Men hva er vitsen med å provosere, fremmedliggjøre seg selv med et ekstremt look og bære budskapet til band som Burzum og lignende på brystet sitt om man ikke står opp for det?

jeg mener, hvis han skal provosere, skille deg ut, osv. bør han ikke da uten tvil stå opp for seg selv? hva er agendaen din når du viser at du står for noe, men ikke tør å faktisk ta det ut i live?

Jeg vil gå så langt som å si at det er på grensen til å være patetisk at noen faktisk går ut i avisen og klager på mobbing når de selv står for et budskap som viser til det stikk motsatte. 

Svartmetall handler jo om den sterkestes rett, hver mann for seg selv og hele det der.

Må unnskylde om jeg virker jævlig ufølsom, men kler du deg for å provosere eller vekke oppsikt, så får du faen meg all den oppmerksomheten du fortjener. barn og unge VET at slik som han fyren her kler seg ikke er "akseptert" og vil derfor skape furore.

Kai-Arne er en eneste stor selvmotsigelse. er man et svakt menneske men prøver å fremstå som et sterkt menneske (Dette er rent objektivt sett) men møter motgang, så legger man seg ihvertfall ikke flat, da bruker man nevene eller bedre ord.

my two cents

Se filmen, les kommentaren jeg poster under her. du vil da ha fått innsikt i saken i sin helhet.

http://www.dagbladet.no/2009/04/10/kultur/film/tekno/fildeling/urospredere/5697185/

Dette var en helt grei amatørdokumentar. Hadde lest en del om den på forhånd, og jeg hadde kanskje litt for høye forventninger. For jeg ble faktisk litt skuffet. Mer enn halvparten av filmen var lite mer enn sutring fra en bransje som gjerne vil skru tiden tilbake, og følgelig føltes den til tider like latterlig som propaganda-filmene platebransjen selv produserte for en tid tilbake og dermed svært lite nyttig.

Men de skal ha ros for at de i alle fall såvidt nevnte andre synspunkter i denne viktige samfunnsdebatten, og for at de avslutningsvis hintet om mulige løsninger for fremtiden.

Og jeg synes det var særdeles prisverdig at de pekte på at filmbransjen faktisk har blomstret i samarbeid med fildelerne, og at det kun er en arrogant musikk-bransje, som har brukt mer energi på å stemple barn og ungdom som forbrytere enn på å forsøke å finne nye forretningsmodeller, som har fått seg noe å tygge på. Dette har lenge vært kjent i bransjen, men er ofte noe man ikke skal snakke høyt om.

Jeg føler vi ofte glemmer at det kun er distribusjonsformen som er det nye i denne debatten. Behovet for en annen måte å skaffe seg musikk på har eksistert i flere tiår allerede. Og fordi platebransjen aldri har tilbudt sin kundemasse et fungerende alternativ til overprisede fysiske medium, så har også filosofien om at "Vi har ikke noe annet valg" eksistert hos hele det norske folk i snart 30 år. Jeg kan selv friskt minnes, på 80-tallet, at det da var nok at en i gata vår hadde kjøpt en kassett. Resten av gutta stilte da opp med to kassettspillere og kopierte denne over på sine blanke kassetter ved å trykke de to kassettspillerne mot hverandre og sitte musestille i rommet så ikke mikrofonen skulle plukke opp bakgrunnsstøy og ødelegge opptaket. Og jeg fikk min første såre bekreftelse på platebransjens kynisme og grådighet da jeg i ung alder vandret rundt i gangene på en av landets større radiostasjoner og lærte at disse var pålagt å gjøre ting som å snakke over sangene eller avslutte melodier midtveis slik at barn og unge ikke skulle kunne ta opp fullverdige melodier fra radioen. Det var selvfølgelig fryktelig naivt av meg å tro dette var tilfeldig frem til dette tidspunktet, men det var litt som å være barn og lære at julenissen ikke finnes når man forstod at setninger som "Vi gjør ikke dette for pengene, men fordi vi vil få musikken vår ut til folket" bare var populistisk vrøvl.

Motsetningsforholdet mellom platebransjens og deres kunder har vi altså hatt lenge. Det eneste nye er at vi, med denne nye teknologien, har gjort verden mindre og nå er hele verdens befolkning "vårt nabolag" :) Dermed er det færre som behøver å kjøpe det fysiske mediet, og selvfølgelig slår dette ut på salgstallene i mye større grad enn før.

Det har vært slik en skremmende mangel på nyanser i samfunnsdebatten, og det var kanskje derfor jeg følte det var spennende at noen nå laget denne dokumentaren. Når disse nyansene nå heller ikke kommer frem her så blir jeg fristet til å nevne i alle fall noen ytterst få.

Vi kan begynne med måten IFPI avfeier det faktum at en rekke brukere faktisk kjøper musikken de laster ned. Enhver som leser dette innlegget, og også engasjerer seg i denne problematikken vet at dette er sant. At IFPI presterer å vende et blindt øye til dette er nok et bevis på hvor langt vi er fra en løsning. I et samfunn hvor man ikke er tvunget til å kjøpe de ferdige produktene man før ble påpakket (Og jeg vil komme tilbake til dette i neste avsnitt), men har mulighet til å lytte fritt på et vidt spekter av musikk, har det vokst frem en underlig lojalitetsfølelse ovenfor artistene, og da særlig nye artister man får lov å føle man selv "oppdaget". Man vet artisten man lytter til er avhengig av platesalg for å få produksjonsselskapet til å finansiere en ny skive med dem.

Hvis man derfor for alvor faller for en artist, så kjøper man albumet i butikken. Og faktisk ikke bare det opprinnelige utgitte albumet. Nei, man svelger også villig alle nyutgivelsene plateselskapet etterhvert utgir for å melke ungdommen ytterligere. "Extended Edition", "Platinum Editon"...osv. Kall det hva du vil, men oppskriften er den samme. Ta den opprinnelige platen, legg på et spor til eller få en obskur DJ til å lage en remix en listehit og gi den samme platen ut igjen om noen måneder med et nytt coverbilde. Og som ekte fans så kjøper vi denne også, for å signalisere at "Ja, jeg behøvde ikke denne platen. Men hvis dere satser på denne artisten så vil jeg kjøpe det likevel".

Og for noen som faktisk elsker selve musikken midt opp i alt dette snakket om å grafse til seg kroner og ører, så synes jeg faktisk dette er ganske stilig å se.

En annen del av debatten man har forsømt er ulempene ved den gamle måten å distribuere musikk på. Tenk deg at du har et barn som "tjener" kr. 75-300 i uken i form av lommepenger og/eller småjobber som å kanskje stikke reklame i postkasser. Disse pengene skal rekke til lørdagsdigg, kinobesøk, fete klær, mobilutgifter osv. Si nå at vedkommende barn virkelig elsker musikk og tar seg råd til å bruke hele 25 % av sin "inntekt" på denne interessen. Vedkommende har nå råd til kanskje 2-3 CD'er i løpet av en måned. Dette er mikroskopisk sammenliknet med hvor mange artister som slipper plater i løpet av samme måned. Derfor kom man opp med ideen om samleplater som Absolute Music, McMusic, More Music etc. Her kunne man valgt å følge ungdommens interesse, og fylt disse kun med musikk som man visste ville appellere. I stedet setter man opp markedsøkonomiske retningslinjer som at platen må inneholde så og så mange prosent med norsk musikk og så og så mange prosent med nye artister man kanskje ønsker å skape blest om. Og på denne måten lar man en industri få ufattelig stor påvirkningsmakt over den kulturelle utviklingen til våre barn.

Jeg ønsker å fremheve at dette også har hatt en positiv bi-effekt i form av å løfte frem nye norske talenter som har modnet og etterhvert blitt gode musikere. Men det er å håne folks intelligens å påstå at dette var den primære motivasjonen bak dette. Her har man ønsket å først styre barns kjøpevaner ved å gi dem mer av det de ønsker på deres plate enn men kan finne på de individuelle artistenes plater, for så å utnytte dette til å drive aktiv markedsføring av sine egne produkter. Dette er kynisk, det er sterkt uheldig både for barnet og den kulturelle utviklingen i Norge generelt og det er et samfunnsproblem som denne teknologien faktisk har løst, uten at den berømmes for dette.

En tredje ting man gjerne ikke ønsker å snakke om er at denne nye teknologien faktisk fjerner mye av behovet for de store plateselskapene. Disse vil gjerne utgi seg for å være vugger hvor artister kan utfolde seg kreativt og utvikle seg, og at alt de gjør er basert på å beskytte artisten. Men dette er jo ikke riktig. Denne prosessen foregår i kjellere, industrilokaler og faktisk også ungdomsrom over det ganske land. Og det er artistene der man ser stor kommersiell verdi, og ikke nødvendigvis artistene som uttrykker seg på banebrytende nye måter og bidrar til en utvikling innen norsk samtidsmusikk, som signeres og får gi ut plate. Og med oppblomstringen av programvare som lar en selv redigere sin egen musikk profesjonelt så er plateselskapets eneste eksistensgrunnlag deres evne til å 1) distribuere musikken og 2) markedsføre artisten . Men med internett og fildeling kan musikken distribueres gratis, og interessen på MySpace og andre nettsteder hvor unge aspirerende musikker legger ut smakebiter av sine egne komposisjoner viser at "jungeltelegrafen" er et ganske kraftig markedsføringsorgan som bare styrkes av denne nye teknologien. Jeg synes derfor det kunne vært artig om man tidvis stilte spørsmålet i beste sendetid på rikskanalen "I et samfunn hvor artisten kan spre sitt åndsverk til konsumenten direkte, hva trenger de to partene lenger det dyre mellomleddet til ? "

Og som en parallell; En av Norges beste musikkgrupper, Gatas PArlament, sier i dokumentaren noe slikt som "Jeg vet ikke hvordan man skal få råd til dyre musikk-produksjoner om 10 år". Vel, la oss våge å spørre "Trenger vi slike ?" . Det er selvfølgelig gøy å laste ned den samme musikken som man daglig hører på radioen, men fildelingens store fortrinn er jo den frie distribusjonen av bootlegs fra artister du aldri har hørt om. Kvaliteten bærer kanskje ikke preg av at lydteknikere har finslepet musikken i studioet i flere måneder, men det er nettopp dette som gir musikken sin råe og ærlige karakter. Disse artistene er som artistene vi lærte om som barn, men senere fikk høre ikke fantes. Dette er faktisk artister som kun lager musikk for musikkens egen skyld, og kanskje de tjener litt ekstra ved å gjøre noen konserter et par uker ut av året. Men det er også alt. Gå til tannlegen din, plukk opp et hvilket som helst "Se og Hør" og sjekk hvordan de mest kommersielle norske artistene lever, og kom så å fortell meg at platebransjen sliter med sine inntekter på grunn av fildeling. Ja, det er vel nesten snart sånn at de ikke kan bygge hytter formet som sitt favoritt-instrument lenger ?

Det finnes fryktelig mange ytterligere punkter man bevisst eller ubevisst holder utenfor samfunnsdebatten rundt fri distribusjon av kulturmateriale. Men siden dette er et innlegg basert på denne dokumentaren ønsker jeg å peke på noen kraftige røde flagg som jeg håper sjokkerte og engasjerte alle som så den.

For denne samfunnsdebatten handler om langt mer enn norsk kultur og markedsproteksjonisme.

Det første var forsøket fra advokatfirmaet Simonsen på å omgå personvernslovgivningen i Norge ved å forsøke å lure/skremme fildelere til å angi seg selv da de bad ISP'er sende ut disse avskylige brevene til sine sluttbrukere. Det er skremmende nok å se noen, som har sverget på å vie sitt liv til en så nobel profesjon som advokatyrket, bli så forblindet av penger at de legger sin kopi av Norges Lover til side og finner heller frem en kopi av "1984". Men det ville være en grov undervurdering å tro dette kun er isolert til et enkelt advokatfirma. I Sverige tillater man nå plateselskapene innsyn i personsensitive opplysninger hos ISP'en din. I Norge er dette enn så lenge gudskjelov en mulighet som kun tilbys politi og påtalemyndighet etter svært strenge kriterier og rutiner. Og la et marked få innsyn i dine dypt private opplysninger...jeg gråter over overgrepene som skjer med våre naboer og ligger søvnløs når jeg tenker på at dette faktisk kan skje i Norge også. Våre

folkevalgte ved det ville være politisk selvmord å åpent støtte plateselskapene i deres korstog mot våre barn, men samtidig kan penger kjøpe deg fryktelig mange innflytelsesrike menn og kvinner som gjerne setter dine menneskerettigheter litt til side for å blidgjøre dem med dype lommer. Vær ikke så naiv at du tror det ikke en dag kan skje også i Norge. Og tro ikke at det er ufarlig. Tenk deg hvor mange fortrolige opplysninger du gir din internettleverandør. Tenk deg så at disse også lett kan gå steget videre å overvåke din bruk av linjen, slik plateselskapene her ønsker men som ISP'ene vegrer seg for å gjøre. Vi begynner med det første steget som er kampen mot disse farlige samfunnsfiendene som finnes på alle barnerom landet over. Som IFPI selv sier i dokumentaren, målgruppen man ønsker å

fokusere på er de i alderen 15-25 år. Disse er de med størst kjøpekraft fordi de under foreldrenes tak ikke har så mange andre utgifter. Men dette er BARN og unge i etableringsfasen. Vi kan jo leve i det samme utopiske shangrila'et som platebransjen og innbille oss at når tilstrekkelig mange foreldre blir gjeldsslaver fordi deres barn ønsket musikken på radioen med seg på ipod'en sin, så får vi et samfunn anno 1990 hvor alle må kjøpe plater til kr. 200,- pr. stk. igjen. Skjønt da er selvfølgelig monopolet reddet og det er tid for å tjene inn tapt inntekt, så da vil nok prisene raskt stige ytterligere. Men mens plateselskapene overvåker alle aspekter av din nettbruk vil det jo også være fristende å se hvordan denne informasjonen kan brukes ifm. markedsføring. Og dermed ville man begynne med målrettet reklamering av produkter på en skala man til nå kun har sett i science fiction filmer om samfunn som er ment å oppfattes som despotiske. Og hvis en bransje har tilgang til denne informasjonen vil selvfølgelig andre bransjer raskt hevde dette gir dem et konkurransefortrinn og kreve samme innsyn. Og kanskje det ikke vil være så attraktivt å la deg ha fortsatt tilgang til nettbutikker i utlandet som tilbyr platene til en billigere penge. Eller kanskje det finnes labels man vil utestenge fra det norske markedet i sin helhet.

Mange vil nå føle jeg drar resonnementet fryktelig langt, men jeg vil si at jeg for svært få år siden ikke kunne tenke meg en situasjon så ille som den nåværende heller. Vi lever i et samfunn av lover og regler, og våre personsensitive og konfidensielle opplysninger er beskyttet av streng lovgivning. Men nå gir Datatilsynet ut konsesjoner som tilbyr markedskreftene å overvåke vår nettbruk. Og for hva ? For å bevise at fildeling av åndsverkbeskyttet materiale eksisterer ? Nei, dette er kun et eksempel på økonomisk motivert overtramp av dine rettigheter.

Og det vil bli verre, før det blir bedre. Årsaken er kort og godt at vi er et land fylt av apatiske samfunnsborgere som daglig bombarderes av så mye lidelse og urettferdighet at vi ikke lenger engasjerer oss i noe. Bare så langt i 2009 alene har våre nyhetssendinger vist kraftige brudd på ytringsfriheten, pressens frihet og religionsfriheten. Og hva gjør vi ? Jo, vi går online, sakser sammen en morsom kommentar på saken og sender den til alle på jobben for felles forlystelse. Det finnes null tegn på genuint sinne over at den ene menneskerettigheten etter den andre tas bort fra oss, enten under preteksten av å "verne oss mot terroristene" (Som er blitt vår tids "Kommunistene") eller rett og slett basert på penger. Og våre folkevalgte ser denne apatien og tar seg ikke engang bryet med å skjule sine egentlige motiver lenger. Markedsproteksjonisme eksisterer i dag allerede i vårt landbruk, all norsk næring og alle områder som berører vår husholdning direkte eller indirekte. Og vi liker det selvfølgelig, men vi klager høylydt noen dager og aksepterer det.. Det blir derfor nærliggende i denne debatten å spørre deg: "Hva er prislappen for ditt personvern ?"

Hove Vs Roskilde! the big question!

Hove sine band i år ser ut til å være stort sett rettet mot 15 åringer.. mens roskilde sitt program er langt mer variert.

lenker til begge sine band sider her, se over det, og legg igjen en kommentar hvor du sier hvor du tenker deg. 

Roskilde:

http://www.roskilde-festival.dk/musik/bands/

Hove: 

http://www.hovefestivalen.no/Default.aspx?CatID=Artister09

Muligens den hardeste låten noensinne skrevet. ingenting står opp mot dette tekstmessig, med unntak av en svartmetall låt som ikke skal nevnes.

I've had one desire since I was born
To see my body ripped and torn
To see my flesh devoured before my eyes
Only for you , I volunteer as a human sacrifice

[Chorus]
Carve me up, slice me apart
Suck my guts and lick my heart
Chop me up, I like to be hurt
Drink my marrow and blood for dessert
EATEN...
My one desire, my only wish is to be-
EATEN...
The longer I live the more I'm dying to feel the pain
EATEN...
I would do anything to be-
EATEN...
My one desire, my only wish is to be-
EATEN...

I finally found you, my personal slaughter
As an appetizer,I let you taste my daughter
Call me sick but this is what I need
My only purpose here is for you to feed

[Chorus]
Carve me up, slice me apart
Suck my guts and lick my heart
Chop me up, I like to be hurt
Drink my marrow and blood for dessert
EATEN...
My one desire, my only wish is to be-
EATEN...
The longer I live the more I'm dying to feel the pain
EATEN...
I would do anything to be-
EATEN...
My one desire, my only wish is to be-
EATEN...

Desecrate me
Tear me limb from limb
Eviscerate me
Chew me to death

EATEN...
My one desire, my only wish is to be-
EATEN...
The longer I live the more I'm dying to feel the pain
EATEN...
I would do anything to be-
EATEN...
My one desire, my only wish is to be-
EATEN...



-Mikael Åkerfeldt - Opeth/Bloodbath i dette tilfellet en bloodbath låt.

Hove VS Roskilde

Jeg må bare si at jeg omtrent kunne gitt fullstendig faen i bandene, jeg kjøper billett uansett, camping livet, stemningen, og alle de bra menneskene der nede var mer enn nok! når toffen i tillegg klarte å booke 50% av favorittbandene mine i fjord (med unntak av at opeth ikke kunne stille) jeg har ikke ord, jeg var på både hove og roskilde 08, og om jeg må prioritere, så blir det Hove, definitivt! forskjellen mellom festivalene for de som stusser litt på dette er at på Roskilde er budskapet dette "Vi booker bandene og gir dere jævlig mye plass å sette opp camp på, resten ordner dere selv!" på Hove legger de opp campinglivet så vanvittigbra at om hove ikke hadde hatt band hadde det faen meg vert verd det å dra ned uansett! Det er hva jeg har å si om saken. ingen drittslenging om roskilde uansett, det er en legendarisk festival med god historie, men å ikke orke å gå til konsertområdet fordi det enten er 2 meter med søle eller 35 grader i skyggen ( og det er ingen skygge på roskildes camp :P) flere fluer enn det er mygg på finnmarksvidda om høsten, og det kommer bare flere av de når det kommer en regnskvett, og ikke minst fordi det tar 30 minutter å gå til konsertområdet eller å skaffe øl/ mat om du er så uheldig å komme på en litt dårlig plass. det orker jeg ikke til neste år, satser på isåfall å sitte i den uendelig lange køen for å komme på de bedre campene.. problemet da blir at om et par i venneflokken ikke kommer seg ned samme dag blir de plassert 2 timer vekke. skal love deg det er uoversiktelig midt på natten når du er stein som en kattugle... noe man gjerne er midt på natten der nede :P

kommentarer er moro

Komentarer er moro

Tre gitarister som røyker og har boots.

Tre gitarister som røyker og har boots. det er oss, vi er best. vi konkluderer med konklusjoner og dreper med spader, vinn vårt hjerte og vi river ut ditt, det er oss, vi er best.

VG.no idag

Jo altså, jeg tror ikke jeg egentlig trenger å skrive en dritt idag, ettersom den godeste Vinje har gjort dette for meg! http://www.finnerikvinje.no/blog/?p=338

Fin fyr altså, og til sitt forsvar sa han til VG: - Nå mener jeg i øst og vest. Jeg har ingen karrierehensyn å ta og jeg behøver ikke være venner med noen.

jeg og vil :<

Skole

Ja, nå er jeg altså på skolen, og kjedelig er det, for her blir mitt intellekt langt fra verdsatt, men heller avvist.

Jeg sitter å hører på en forferdelig dialekt strømme ut av munnen på min samfunnsfag lærer Randi.
Hun prater om infrastruktur, jeg setter på musikk i ørene.
Thomas som sitter ved siden av meg ser på filmer på youtube, og det gjør stort sett hele klassen.
Så dette er altså alt det positive ved pc bruk? istedet for å gjøre ting i bøker sitter vi å glor på youtube.
dere som nå skal slutte på skolen og er ferdig med dritet sitter sikker å tenker " ååh skulle ønske vi hadde skole pc:<"
her får du et inside blikk i livet til en som har det.
Jeg er i mot hele konseptet, det ender med at jeg ALDRI får gjort en dritt på skolen, og it'slearning greiene er et forbanna mareritt.. hva skjedde med Arbeidsplaner på ark, og skrivebøker til hvert fag ? jeg savner det ihvertfall.
anyway, tilbake til begynnelsen av dette bloginnlegget;
Prøver man seg på kverulering som læreren gjerne vil kalle det, eller diskusjon som jeg kaller det, blir man kun avvist og får høre at læreren har rett.. supergøy med skole, skikkelig.... hmm ja skikkelig konstruktivt.

Konklusjon: her på skolen lærer vi at VG.no og dagbladet.no er de beste tidsfordrivene vi har.


Edit: yey første innlegg i 2009! :D